Lykkelig slutt :-)

Man haaper jo alltid paa en lykkelig slutt. Etter syv maaneder paa reis med stort sett fantastiske minner, saa fikk jeg en liten negativ opplevelse her om dagen, da all min bagasje ble stjaalet. Bagasjen sto innelaast i Buenos Aires-hostellet mitt sitt oppbevaringsrom da jeg var i Iguazu. Da en vikar var paa vakt i resepsjonen saa hadde det vaert en fyr innom og hentet min koffert og sekk. Jeg foeler meg litt naken med kun pass, fotoapparat, mastercard og noen undertoeysskift..laptopen, boeker og mange herlige minner er bortevekk.

Fortsatt haaper jeg paa en lykkelig slutt. Det aa komme hjem til Lista vil vaere en slik. Jeg har hatt det altfor bra i denne tiden i Latin Amerika til aa la et slikt tyveri faa vaere med aa oedelegge mitt eventyr. Naa holder jeg et godt tak om passet, og proever aa kose meg de siste par dagene. For jeg vet jeg kommer heim til en varm og god heim, flotte folk og har et sikkerhetsnett i form av forsikring og velferdsstat som de fleste her i soer bare kan droemme om. Minnene og inntrykkene jeg har opp i hodet kan ingen ta fra meg :-)

Argentina

The Kirchners v the farmers
Mar 27th 2008 BUENOS AIRES
http://www.economist.com/world/la/displaystory.cfm?story_id=10925670

The tortoise and the hare
Mar 19th 2008 BRASÍLIA AND BUENOS AIRES
http://www.economist.com/world/la/displaystory.cfm?story_id=10880587

Iguazu

Vilt, vakkert og vaatt :-D
Etter nok en langdistansebuss (20 timer) saa ankom jeg Iguazu i det nord-oestlige hjoernet av Argentina der hvor grensene til Paraguay, Brasil og Argentina moetes. Langdistansebuss tilbudet i Argentina er intet mindre enn imponerende. Det er stor konkurranse, og masse selskaper tilbyr liknende ruter. Man faar servert baade kald og varm mat (ikke alltid av glimrende kvalitet, men...) og man sitter som regel ganske aleine. Det er utrolig hvordan de kan faa det til aa loenne seg. Man ser et par Hollywoodfilmer, sover litt, leser litt i Lonely Planet og vips saa er man der. Kaffen er godt forhaandssukret :-( saa den kan det loenne seg aa kjoepe paa de ulike busstasjonene ;-)

Iguazu er et lite sted hvor folk kommer for to-tre dager for aa se fossen fra den argentinske siden, fra den brasilianske siden og kanskje svippe innom Paraguay for aa kjoepe noe billig tyvegods. Fossefallene er intet mindre enn imponerende. Det er mektige naturkrefter i sving, og argentinerne har gjort det veldig tilgjengelig for turister. Like imponerende er Hostell-Inn i Iguazu. Det staar nok frem som det mest profesjonelle, livlige og aktivitetsrike hostellet jeg noen gang har besoekt. Kanskje var det derfor Clem fra Australia tilbragte 14 dager ved bassengkanten her uten aa se fossefallene noen faa kilometer unna?
http://images.google.com/images?hl=en&q=iguazu&gbv=2

Cordoba

Det foeltes bare naturlig aa besoeke Cordoba for aa stoette opp om Solberg-gutta som skulle forsvare de norske farger. Hver dag paa rallyet ble avsluttet paa en stadion med ei 1,7 km lang loeype hvor man kunne se bilfoererne hele veien. Det var hopp, soelepytter, masse lyd og krappe svinger. Og Petter sviktet ikke. Han vant etappen jeg var tilstede paa, men lenge foer det skjedde kunne man merke hvilken publikumsyndling han er. Han floertet med publikum, ga full gass og fikk mer jubel enn noen av de argentinske sjaafoerene.

Paa rallyet hadde jeg selskap av en fransk odelsgutt som jeg moette noen timer foer. Han hadde kommet til Argentina for aa faa seg noen maaneders erfaring med gaardsdrift paa Pampasen foer han skulle hjem aa overta melkegaarden like ved Rennes. Han fikk etterhvert mer aa juble for enn jeg, ettersom Sebastian Loeb gikk hen og vant hele greia, mens Petter nok en gang fikk motortroebbel :-(

Cordoba er en by med 1,3 mill innbyggere. Den er kjent som 'studentbyen', og huser syv universiteter og har som foelge av dette et yrende natteliv. Det var kjaaka fullt overalt, og paa dansegulvet fulgte man bevegelsen fra mengden ettersom det ikke var store muligheter for aa bevege foettene. Nok en gang saa moette jeg masse hyggelige mennesker paa hostellet, noe som forsterker min tro paa at det aa reise alene rundt i Soer Amerika er en god ide. Jeg burde kanskje tatt meg mer tid enn de to dagene jeg tilbragte her

Buenos Aires

Etter ei avslappende uke i Santiago/ Valparaiso ankom jeg Buenos Aires klar for aa vaere nysgjerrig turist.
Buenos Aires er en storby som inkludert forstedene teller ca 13 millioner innbyggere. Foerst og fremst forbinder man byen med tango, biff, roedvin og fotball. Dette er byen kjempeflink paa aa markedsfoere. Det gaar nesten ikke an aa vaere turist her uten aa oppleve alle disse fire 'attraksjonene', og de er etter min mening alle verdt aa bli kjent med. Jeg har proevd meg paa tango, sett Boca Juniors spille, spist mer biff og drukket mer roedvin enn de andre 6 maanedene tilsammen. En annen ting jeg vil huske Buenos Aires for, er doegnrytmen. Alt skjer veldig sent her. Man spiser gjerne middag ei gang mellom 22 og midnatt, skal man ut paa disco vil det vaere galskap aa gaa ut foer tre- halv-fire paa natta. Slik blir doegnet snudd litt paa hodet. Spesielt om man befinner segf paa et partyhostel, og de er det mange av.

Buenos Aires er en fin by aa navigere i til fots. Gatene er hyggelige og selve sentrum ganske lite for en saapass stor by. Det finnes masse haandarbeids-, antikvitetsmarkeder og hyggelige plazaer rundt om i byen. Palermo og San Telmo er kanskje de mest spennende bydelene i saa maate. I Palermo finner man et yrende cafe-og restaurantliv, og det er her jeg har inntatt de fleste biffene. Det er vanskelig aa skille Buenos Aires fra europeiske storbyer naar det gjelder levestandard. Men under overflaten saa lurer det masse oekonomiske problemer og sosiale saar (som jeg skriver om under overskriften 'Argentina')

Noe av det beste med aa reise er alle de spennende menneskene man moeter. Jeg har blant annet vaert saa heldig aa faa laget kjoettkaker sammen med en fyr fra Kvinesdal, blitt spaadd av ei synsk dame, blitt invitert til loeve-safari i Soer Afrika, drukket 'mate' med en sveitser som er forelsket i Telemark Fylke, vaert snydens sammen med en FIFA-ansatt som har som jobb aa besvare Sepp Blatter-hatmail, smakt 'dulce de leche' i de fleste mulige former sammen med en iransk legestudent paa praksis i Argentina, hatt nattklubb til nattklubb runde med en Australer som holder en uoffisiell backpackerrekord med aa ha tilbragt 14 dager paa det lille stedet Iguazu uten aa se fossefallene..for saa aa reise fra det, hatt masse frokostavtaler med ei amerikansk jente som bare reiste fra jobben sin i USA uten aa si ifra til de andre paa kontoret og haaper paa tilgivelse naar hun kommer hjem fem uker senere, moett masse hyggelige, hoeylytte amerikanere, men ogsaa hyggelige lavmaelte amerikanere :-) , vaert gjest hos canadiere som tilbringer 3 mnd i Buenos Aires bare for aa reflektere over livet, brutt ned fordommer mot soldater i britiske spesialstyrker, kost meg sammen med ei humoerspredende Kristiansandsjente som reiste ned her paa ferie og er her naa paa tredje aaret..skriver bok, kiter og jobber litt ;-) og saa har jeg hatt to flotte dager sammen med ei troenderjente som kan snakke soerlandsk (om man legger godviljen til :) ) i tillegg har jeg vaert saa heldig aa bli innlemmet i Argentinske vennekretser og faatt oevd litt paa spansken min :-)
Det er dette som gjoer det saa forbaska gildt aa reise :-)

Adios Bolivia y Hola Chile

Farvel Bolivia

Det var et sentimentalt og overveldende, men kjærkomment farvel med La Paz og El Alto. Jeg har over hundre brev fra barnehjemsgutta fra La Ceja og skoleelevene i Alto Lima trygt forvart i kofferten. Det er en leseropplevelse jeg sparer til jeg er sittende i godstolen på Nordhassel med kaffekoppen ved min side. Det har vært en takknemlig opplevelse å få jobbe med barneskolebarn. Jeg har en god følelse for arbeidet jeg har gjort, og kan bare håpe at det blir videreført.

Jeg kommer helt klart til å savne min vertsfamilie. De har vært helt gull. Jeg vil anbefale alle som har muligheten til å bo i vertsfamilier når de er ute og reiser om å gripe den. Maribel og Arthuro har involvert meg i alle aspekter av familielivet, og jeg har fått lære masse om Bolivia gjennom dem.

Trist var det også å måtte ta farvel med den engelske voluntøren Caroline. Hun er hard-core og blir værende her i to år. Vi har vært viktige for hverandre i tider med frustrasjoner, men også mange gleder :-) Vi avsluttet tiden sammen med å gå på en av de mest tacky karaokebarene man kan tenke seg. Fantastisk moro, jeg har nå sunget karaoke på spansk :-)


SALAR DE UYUNI

I den sørvestlige delen av Bolivia finner man spektakulære naturlige omgivelser. Området som strekker seg mot grensen til Chile rommer en gigantisk saltørken, geysirer, varme kilder, fargerike innsjøer, flamingoer, flerfargede fjell og vulkaner.

Det finnes 70 reiseselskaper i den lille byen Uyuni som tilbyr mer eller mindre samme tour, med mer eller mindre samme priser. Da jeg sammen med en busslast av turister ankom en kald, grytidlig fredags morgen, var det derimot bare en enslig fyr som stod og tok i mot oss. Jeg fulgte etter ham..for han kunne tilby varmt oppholdsrom og te på en tid hvor resten av byen fortsatt sov. 3 timer etter jeg hadde kjøpt min 3-dagers tour, begynte de andre tour-agentene å våkne til liv. Tror ikke de hadde tatt skade av litt mer nese for business.

Da jeg bestilte touren fikk jeg velge gruppe, og i valget mellom å være sammen med 3 japanere eller 4 hollendere/polakker så slo mine fordommer inn. Jeg hadde liten tiltro til at japanerne ville utgjøre en sosial og morsom gruppe, så jeg gikk for det siste alternativet. Men da dette reisebyrået fikk en voldsom pågang, så såg de sitt snitt til å skvise inn flest mulig i bilene, og det involverte å flytte meg over i gruppen med 3 japanere, ei fra Iran og ei fra Chile. Det viste seg å være et lykketreff. Takanori, Kazuaki, Katshu , Roxana og Sandra er fantastisk fine folk. Kommunikasjonen foregikk med engelsk, spansk, japansk og gestikulering. Det ble tre fantastiske dager med spennende landskap overalt hvor vi snudde oss. Det ble nesten en dårlig tone mellom guiden og oss, ettersom vi ganske ofte ville stoppe for å ta bilder. Her fikk enda en av mine stereotyper en trøkk, ettersom det var de fra Iran, Chile og Norge som tok soleklart flest bilder, mens japanerne til min overraskelse var mer selektive.
Nesten like spennende som selve landskapet var det å bli kjent med de ulike folkene på gruppa vår, som bestod av psykolog, lege, grafisk kunstner, salgssjef og internasjonal politikk- student.

For en herlig følelse å være på reisefot igjen. Opplevelser og bekjentskaper, jeg liker det :-)
Krysningen over til Chile gikk forholdsvis lett. Det var heller ikke vanskelig å merke forskjell. De humpete grusveiene gikk direkte over i strake motorveier, og langs veien var det industrielle prosjekter og antenner som nok dessverre ligger et stykke inn i fremtiden for Bolivia.
San Pedro-grenseovergangen er kjent for en del smugling, og vi måtte alle tømme bagasjen vår ut på et bord. Tollerne viste sjarmerende trekk , eller mangel på profesjonalitet, ettersom man ser det, da de en etter en gjerne ville ha et foto sammen med dukke-lamaen til min venninne Sandra. Latteren og smilet satt løst. Siden vi var tolv stykk i kø for å bli sjekket, så var det ikke alle som var like begeistret for tiden tollerne brukte på dette. Sandra fikk dessverre heller ikke noe goodwill ut av lamaen da tollerne fant en pose med coca-blader i sekken hennes. Chilenere vil ikke ha noen ting som har vokst i Bolivia inn i Chile. Jeg har lest at de av og til setter opp fotbad ved grenseovergangene for å desinfisere folk som kommer fra det skitne landet.
Tolleren min viste seg å være en ihuga Rally-fan. Med norsk pass så tok det ikke lang tid før vi snakket om brødrene fra Spydeberg. Han minte meg på at Rally Argentina finner sted i slutten av mars, og at jeg måtte være gal om jeg gikk glipp av en slik mulighet til å heie på våre norske sjåfører. Kanskje har han rett? Rallyet foregår i Cordoba, kanskje jeg tar turen.

San Pedro de Atacama er en laid-back liten turistby, som jeg fant ganske sjarmerende. Som de fleste andre latinamerikanske byer så har den et sentralt plaza hvor det er fantastisk å drikke sin kaffe. Temperaturen var betraktelig høyere enn den delen av Bolivia jeg har blitt kjent med, og for første gang på lenge prøvde jeg mine shorts. San Pedro befinner seg i tørre ørkenomgivelser, men har plenty med opplevelsesaktiviteter å by på. Den er absolutt verdt et besøk om du er på rundreise i Latin Amerika.

Den 22,5 timer lange bussturen fra San Pedro til Santiago ble til 25 timer etter motortrøbbel som satte oss fast i ørkenen midt på natta. Pø om pø ble vi evakuert over på andre forbipasserende busser. Jeg mistet mine japanere, men fikk beholde Sandra og lamaen, og takk for det. Det er godt å ha noen å snakke med på en slik lang reise. For meg var det overraskende å se hvor tørt det nordlige Chile er. Kaktuser og sand dominerte nesten helt til vi nådde Santiago. Men det herlige friske Stillehavet åpenbarte seg underveis. For første gang siden 14.desember fikk jeg se havet. Deilig!
Apropos havet. Det var interessant å høre Sandras versjon av Stillehavskrigen mot Bolivia/Peru og også om dagens situasjon. Det er ikke tvil om at det hersker en del propaganda i begge leirer, og at selv godt utdannede borgere er offer for det jeg vil kalle tvilsomme historiske fakta. Artig er det, og jeg kan tenke meg å finne ut mer om denne konflikten.

Livet i La Paz

Tiden har begynt å fly veldig fort her i La Paz. Livet har smilt til meg de siste par ukene etter en tid med sykdom. Dagene går unna med lek med unger, gymundervisning og til å utvide utstyrsbanken på skolen. Jeg rekker som regel en herlig kaffe og en prat med en annen frivillig på vei hjem fra jobb. Og plutselig er det bare to uker igjen her. Det føles feil å reise fra Bolivia og ikke ha sett Saltørkenen (Salar de Uyuni), så jeg får prøve å komme meg av gårde neste helg. Jeg kommer helt klart til å savne Bolivia. Hver dag nyter jeg den fantastiske utsikten mot de delvis snøkledde, mektige fjellene (5600-6000m) som ligger omkring La Paz. Barna på dagsenteret/barneskolen er helt fantastiske, og i enkelte øyeblikk så tenker jeg at det kunne vært greit å jobbe i barne- og ungdomsskolen også.
På den annen side så er jeg klar for å komme meg videre på tur. Gleder meg spesielt til biff, rødvin og vennetreff i Buenos Aires. Norge og Nordhassel klinger også godt i øret etter fem og en halv måned på tur, men en ting av ganga :-)

DÅP
På lørdag var jeg i barnedåp med min vertsfamilie. Fikk beskjed dagen før om at dåpen begynte klokka 10 i kirka. Igjennom oppveksten har jeg lært av min far at jeg ikke skal la folk vente på meg, og helst møte litt før avtalt tid. Denne tankegangen har jeg lært meg å like, og noen måneder i Latin Amerika har ikke rokket ved det. Så jeg stod opp klokka 9 og spiste min frokost og var klar til å dra 09.40. Jeg tok min bok, satte på noe musikk og satte meg i stuen. Klokka 10 begynner de andre å svirre rundt å gjøre seg klare. Vel, vi braste inn kirkedøra idet presten kastet vann på 8 mnd gamle Emiliano. Tidsnok til å bli med på bildesessionen, men vi gikk glipp av prestens velvalgte ord :-)
Emiliano har blitt født inn i en holden familie. Det var en veldig stilig dåpsfest med masse god mat, kaker, alkohol og kanapeer. Jeg fikk følelsen av at dåpen er mer enn en sermoni. Den markerer begynnelsen på barnets kristne liv. Det var høytidlige taler av barnets faddere, hvor de fortalte hvordan de så på oppgaven de var gitt. Vi ble alle gitt nattverdsbrød og trosbekjennelsen ble sagt.
Det som kanskje er mest artig med å gå på familiefester som dette er å møte nye interessante folk. En av disse var en 75 år gammel tidligere tannlege med stor interesse av skandinavisk krigshistorie. Han har bodd i Bolivia i hele sitt liv, men kunne gjengi i detalj; konflikten i Jøssingfjorden, heltene fra Telemark, Shetlands-Larsen og russernes ’brente jords taktikk’ i Finnmark. Imponerende!
En ’onkel’ av meg viste seg å være en filmprodusent, og jobbet for tiden med en reklamesnutt for å fremme turisme i Bolivia. Målgruppen er vestlige turister, og håpet er at den skal bli bra nok til å vises på CBS og BBC. Det var i løpet av denne samtalen jeg kom frem til at jeg nok må besøke saltørkenen før jeg drar fra Bolivia.

LURT (igjen)
I Guatemala ble jeg to ganger frastjålet mitt kamera. Livet i Bolivia har derimot fortont seg som veldig trygt. Etter å ha vandret i ’de skumle strøk’ i El Alto i halvannen måned uten at noe skummelt har hendt, ble jeg, godt hjulpet av min naivitet, offer for et kreativt røveri.
En fyr som gikk foran meg på gata mistet en pose, og jeg prøvde å få påkalle hans oppmerksomhet, men i travle El Alto var han over alle hauger og ’hørte’ ikke at jeg ropte, ’tilfeldigvis’ stoppet en annen fyr også opp ved denne posen som lå på bakken. Da vi kikket på hva som var inni oppdaget vi at det var masse penger (eller trikset med en bunt med papir og en hundrelapp ytterst) og vi hadde ikke mer enn tatt opp posen før fyren som hadde mistet posen var tilbake, fikk posen sin, men ble helt vill og hevdet at det manglet masse penger, og insisterte på å kroppsvisitere oss. Det gikk veldig fort, og jeg rakk bare å holde på mitt kamera og mp3-spiller. Plutselig forsvant de med et glis rundt munnen og jeg oppdaget at jeg var en mobiltelefon fattigere.
Det var en brukt telefon jeg kjøpte da jeg ankom Bolivia..så det tapet kan jeg stå for. Men det er litt irriterende å tenke på at jeg antageligvis vil gå på et liknende stunt neste gang også. Tror jeg er født litt naiv, jeg har ikke antenner for å lukte slikt.

TingTarTid
Bakgrunnen for at jeg var i El Altos bakgater da jeg ble robbet , var at jeg skulle hente gymbenkene jeg har bestilt fra et sagbruk der. Det er helt klart billigere å bruke håndtverkere her nede enn hjemme, men man kan ikke regne med å få varen levert til avtalt tid. Jeg føler det går mye tid bort i brutte avtaler. Jeg må tilbake på tirsdag, og bare krysse fingrene for at de er ferdige til da.

PENGENE FRA JOHANNE
Av de 2000 kronene som ble sendt fra Høgeleide til Alalay, så er det fortsatt 850 kroner som er ubrukt. De pengene som er brukt er: 950 kr til barnehjemmet på La Ceja. To av guttene trenger en del medisiner, og noe av pengene gikk til det .De 8 guttene som bor der nå ble kledd opp fra topp til tå med skoleuniformer. De ble skikkelig ’guapo’(kjekke). De går på skole hver dag fra kl 14 til 18, og det er masse jenter i klassen så de var virkelig stolte over å kunne se skikkelige ut. Tror Sergio brukte en halvtime i speilet før første skoledag :-)
200 kroner er brukt i innkjøp av gymutstyr på dagsenteret hvor jeg jobber; 10 baller, teppefliser, maling til idrettsbanen og disse to benkene (à 2,5 m) Vi har det veldig gøy i gymundervisningen. Tidligere har det vært slik at 15-20 elever bare har fått utdelt en blære av en ball og fått beskjed om å spille fotball. Nå har vi skikkelige leker og aktiviteter og masse moro :-) Skal legge ved bilder når benkene er kommet på plass.
Fortsatt er det altså 850 kroner igjen. Guttene på la Ceja lovte meg at de skulle skrive kort nå i helga, så jeg sender det sammen med en overraskelse til deg, Johanne :-)

KARNEVAL

Den store årlige begivenheten gikk av stabelen forrige helg. Det var musikk, dans og mennesker i alle slags kostymer i gatene. Det stoerste (og paa UNESCOs liste over verdens kulturarv) finner sted i Oruro, men alle byer har sin feiring. Karnevaltradisjonen kom til Sør-Amerika fra Europa sammen med conquistadorene. Fest og lek kjennetegner karnevalstiden. 'Høydepunktet er opptoget med dans som går av stabelen på lørdagen i festhelgen. Betydning av katolske kirketradisjoner gjenspeiler ikke minst Bolivias viktigste karneval, karnevalet i Oruro, der opptoget dediseres til Jomfruen av Socavón, skytsfruen til Oruro og gruvearbeiderne. Tradisjonen er å gi Jomfruen et løfte om å danse i tre år mot å få oppfylt sine bønner. Jomfruen av Socavón æres ikke bare under karnevalet i Oruro. I alle opptog og under alle karneval minnes hun også i den berømte Djevel-dansen.'
For aa lese mer om tradisjonene rundt karnevalet i Bolivia :
http://www.paa-tur.no/Nr2/karneval%20i%20bolivia_nr2.htm

Men det som allikevel dominerte mitt inntrykk av feiringen var den allmennaksepterte bruken av vannballonger. I ukene opp mot karneval har jeg på sett og vis blitt vant til at unggutter i sin skoleferie har benyttet tida si til å kaste vannballonger på folk i gatene. Denne karnevalslanghelgen kulminerte det hele i en gedigen vannkrig hvor folk flest deltok. Vannballonger og ’beskyttelse’ (regnponcho) ble solgt på hvert et gatehjørne. Jeg har ikke tall på hvor mange ballonger som fant veien til kroppen min. I tillegg ble jeg truffet av et egg. Som kroppsøvingslærer bør jeg kanskje glede meg over nivået på deres øye-hånd koordinasjon :-)

Siden karnevalet gikk over fire dager benyttet jeg anledningen til å besøke to byer litt lengre sør i Bolivia.

POTOSI

Med sine 130 000 innbyggere og beliggenhet 4067 m.o.h så skal Potosi være verdens høyest beliggende større by. Men jeg ankom ikke byen tidlig nok til å oppleve dens storhetstid. Da en lama stakk av fra flokken til lamagjeteren, Diego Huallpa, og Diego ikke klarte å finne den før kvelden var omme, så endte det med at gjeteren måtte overnatte på fjellet. I nattekulden fyrte han opp et bål, som ved morgengry viste seg å ha smeltet en sølvåre i en stein ved bålet. Dette ble starten på både en storhetstid for Potosi og nok en tragisk historie om imperialistisk utnyttelse. Spanjolene startet raskt utvinningen av sølv, og funnet viste seg å være gigantisk. Det sies at man kunne bygge en bro de 10 000 km fra Potosi til Spania av det sølvet som ble funnet i Cerro Rico (Det Rike Fjellet) , og en bro tilbake av knoklene fra de indianske og afrikanske slavene som døde i minene. Sølvutvinningen medførte uansett et yrende liv i Potosi. I 1610 bodde det 160 000 mennesker her (og var med det større enn europeiske storheter som Paris, Sevilla og London)

Så da jeg skulle besøke Potosi var det naturlig å avlegge minene et besøk. Det er nok den eneste gang i mitt liv hvor jeg får kjøpt meg en heftig dynamittkubbe på et grønnsaksmarked , og det for noen få kroner. Det var nok også første og siste ganga at jeg har en dynamitt stappet ned i boxeren 45 sekunder før den går av (se ’turist’bilde)

Guiden gav oss et personlig og nært innblikk i gruvearbeidernes hverdag. Det hele var ganske trist. Mange jobber i kooperativminer her. Privatpersoner eller grupper kan få et ’paraje’ (et område i minen) 2% av inntektene går til kooperativledelsen, resten får man beholde selv. I utgangspunktet en bra avtale…men mangel på funn i fjellet gjør at det ikke er spesielt lukrativt. Guiden fortalte at den høye arbeidsledigheten i Bolivia gjør at mange velger å søke lykken i gruven bare for å ha noe å gjøre.

Det minner meg om hva en ire ei gang sa om alle steingjerdene i Irland, at mange var satt opp i kriseperioder hvor det var vanskelig å få jobb, og at byggingen av steingjerder hadde, i tillegg til jordbruksformål, også som formål å hindre at de ’tørnet gal’ av lediggang. (Dette vil jeg ikke siteres på ettersom den eneste kilden jeg har er en full ire fra Donegal :-) )

Uansett, vi fikk oss en to timers guidet omvisning inne i de trange gruvene som gikk over flere etasjer. Vi måtte signere en erklæring på at reisebyrået vårt ikke hadde noe ansvar ved skade eller død. Jeg følte aldri at livet mitt var truet, så det gikk greit :-) men jeg ville ikke ha jobbet der inne. Det er vanskelig å være kritisk til norske bedrifters arbeidsforhold etter å ha vært inne i ei gruve som denne.

Bildet av fyren med flaska er av 'Tio' (onkel) Han er demonen eller guden til minearbeiderene. De maa alltid soerge for aa vaere gode venner med ham, og ofrer en slump av deres brennevin og roeyk til ham.

SUCRE

Den dømmende makt i Bolivia er lagt til Sucre, i så måte deler den hovedstadstittelen med La Paz. I likhet med Potosi så har Sucre sett bedre tider. Det var et sentrum for kultur, religion og utdannelse i det spanske Sør-Amerika, og fikk sitt første universitet i 1622. Selv om Sucre ligger i en meget fattig del av Bolivia, så er byen veldig bra bevart og har masse vakre bygninger fra sin storhetstid. Det er lovfestet at alle bygninger i sentrum må beholde sin tradisjonelle hvitfarge. Innbyggerne plikter også å vaske huset sitt minst en gang i året. I 1994 ble byen av UNESCO erklært en del av Verdens Kulturarv. Man tror at Sucre har et stort ubenyttet potensial for turisme.
Jeg satte stor pris på det vakre sentrumet av Sucre, i hvert fall i morgentimene da folk ennå ikke hadde våknet til neste økt med vannkrig. Alle museer og de fleste butikker var stengt her pga karnevalet. Det sier kanskje litt om at de har litt å gå på når det gjelder turisme..for vi var ganske mange turister der uten særlig med tilbud.

Med den lille erfaringen jeg har fra turisme i Bolivia, så vil jeg si at valgmulighetene er få..og ruten er på en måte lagt for deg..gjennom Lonely Planet. I fattige land med mangelfull infrastruktur, som Bolivia, så er det bare utrolig eventyrlystne eller ganske naive turister som reiser uten reisehåndbok. Om man satser på å ha utenlandske turister som kundegruppe er det nesten et være eller ikke-være å komme inn i de reisendes bibel, Lonely Planet.
Denne mangelen på ’valgmuligheter’ (og selvsagt også mangelfulle åpningstider under karnevalet) gjorde at jeg traff de samme turistene i Sucre som jeg hadde truffet i Potosi dagen før, og det var jo for så vidt hyggelig. Selv om det kan være en nedtur å finne ut at du ikke er så eksklusiv som du tror du er i.o.m at alle reiser samme ruta.










-)

Tusen takk, Johanne :-)

Hei Johanne :-)


Skal hilse fra alle her i El Alto og takke saa mye for gaven :-)


Vi skal bruke den godt, og jeg vil gi tilbakemelding her paa bloggen om hva pengene blir brukt til :-)

http://www.farsunds-avis.no/artikkel.asp?Artid=22626

Klem fra Steinar


(og hadde jeg visst det skulle komme en lenke i Farsunds Avis til denne bloggen..saa skulle jeg kanskje valgt et litt mindre cheezy navn :-) )

Heftig regn og torden

Vaeret er veldig ustabilt naa i regntiden. La Paz er ikke det stedet som er hardest rammet i Bolivia, men vi blir i hoey grad beroert. Etter det heftige regn- og tordenvaeret vi hadde paa fredagskvelden mistet Alalay en av sine gode samarbeidspartnere i en italiensk frivillig arbeider som ble tatt av de strie stroemmer i det han passerte en bro med sin bil. I ti aar hadde han jobbet blant unge og voksne med alkohol og rusproblemer i La Paz. Han var en enorm ressurs, og det hele er veldig tragisk.
http://www.la-razon.com/versiones/20080127_006164/nota_249_539590.htm
min vertsmor kom seg ikke hjem denne kvelden etter aa ha blitt fanget mellom to broovergangerog maatte overnatte hos venner, mens jeg satt heldig (og intetanende om de tragiske foelger) hjemme i stuen og saa paa det jeg da syntes var det mest fantastiske lyn-og tordenshowet jeg noen gang hadde opplevd

Av mindre viktighet : Nederst i dalen i La Paz, hvor jeg bor, saa har det regnvaeret foert til en del problemer. Vi har vaert uten vann i fire dager (og uten stroem en dag)...og det blir til at jeg tilbringer saa mye tid som mulig i sentrum og paa jobb, ettersom det er best aa ikke gaa paa do hjemme :-) Hygienen gaar seg til med baby-wipes og laan av dusj hos venner. Avisen melder at det kan ta sju til ti dager foer vannet er paa plass igjen.

Men som sagt, La Paz er ikke saerlig hardt rammet i forhold til Cochabamba, Beni og Santa Cruz , hvor mange veier har blitt utradert i loepet av de siste ukene, og betydelig mange folk har blitt hjemloese. De oekonomiske konsekvensene for Bolivia regnes til aa vaere mer enn 150 millioner kroner

Alasitas

På torsdag gikk startskuddet for Aymara-festivalen Alasitas. På denne dagen på slaget 12 skal man kjøpe en miniatyrfigur av hva man ønsker seg for året som kommer. Bodene i gatene kan by på hus, pengesedler, tøy, biler, flybilletter, universitetsdiplom, høner og haner (som symboliserer en make) , og ikke minst Ekeko (Aymaraenes Gud for husholdning) Denne dvergguden er kledd opp med de ting eieren ønsker seg. Ønsker man seg f.eks rikdom så kler man Ekeko opp med pengesedler.
Gatene var fulle av folk og man handlet som besatt :-) Festivalen, som opprinnelig ble feiret i september og markerte høstens grøde ( man kan jo sammenlikne det med hoesttakkefest) ble flyttet av spanjolene til 24.januar som allererede var en spansk helligdag. Dette var for aa fjerne noen av de hedenske trekkene ved indianerfestivalen, og gradvis saa skiftet festivalen karakter til det den er i dag; En god dag for handelsstanden, og en fin dag for drømmer og ønsker for det kommende året.

STILLEHAVSKYST OG FUGLEDRITT
I 1879 mistet Bolivia sin kystlinje mot Stillehavet til Chile. Ifølge bolivianere så føyer det seg inn i en rekke av historiske overtramp mot Bolivia. Det er verken glemt eller tilgitt. Chiles havneby Arica setter stadig nye omsetningsrekorder i varer fra Bolivia (La Razon 20.01.2008), og det økonomiske tapet ved ikke å ha kystlinje er merkbart.
For et par år siden holdt Postvesenet i Bolivia en konkurranse blant skolebarn hvor man skulle prøve å lage et tilsammen 50 kilometers brev og sende det til FN. Nesten alle brevene begynte som følger: ”Kjære Kofi Annan. Jeg vil gjerne fortelle deg om den fantastiske sjøen vår, og jeg vil be deg om å hjelpe oss å få denne sjøen som ble stjålet av Chilenerne tilbake på våre hender”.
Hvert år den 23.mars (Dia del Mar) feirer man helten fra Stillehavskrigen, Eduardo Avaroa, på Plaza Avaroa i La Paz. Her er det en flere etasjers høy statue av ham. Statuen viser en fallen mann, men han strekker ut den ene armen som for å oppfordre til fortsatt kamp. Denne armen er en yndet hvileplass for La Paz’ fugler
:-) , og fugledritt, det var det Stillehavskrigen handlet om.
Før Eyde og Birkeland fikk fart på kunstig produksjon av gjødsel, så var guano-ekskrementer verdifulle til bruk i både gjødsel og sprengstoff. Bolivias kystområde var rikt på dette. Utvinningen ble derimot drevet av et Britisk-Chilensk selskap som bare ventet på et påskudd til å erklære området for sitt. Da et jordskjelv ødela masse omkringliggende landsbyer og Bolivianske myndigheter innførte en 10% skatt på guano for å finansiere gjenoppbyggingen av landsbyene, så grep Chile muligheten og erklærte krig mot Bolivia. Eduardo Avaroa tapte krigen for Bolivia, men er fortsatt feiret som en helt, og Bolivia nekter å glemme tapet av sin kystlinje.

SØLV OG TINN
Fugledritt er ikke den eneste naturressursen som er blitt stjålet fra Bolivia av andre land. Mest berømt er nok sølvgruvene i Potosi som oppfylte spanjolenes drøm om rikdom i Sør Amerika. Potosi ble Sør Amerikas Paris, og det ble sagt at man kunne bygge en bro av sølv fra Bolivia til Spania. De innfødte indianerstammene jobbet i gruvene. Spanjolene foretrakk Aymara- og Quechuaindianere fremfor afrikanske slaver. De afrikanske slavene tålte ikke høyden, og døde for raskt.
Da Bolivia fikk sin frihet fra Spania i 1825, var det etterkommere av spanjolene (mestiser) som overtok lederskapet. De fortsatte vanstyret, og mistroen til statsledere fortsatte. I løpet av Bolivias 183 år så har det vært 190 politiske kuppforsøk.
På 1900-tallet tok tinn over for sølv og guano som den viktigste naturressursen. Det var fortsatt indianerne som jobbet i gruvene. Det gikk gradvis nedover med tinnproduksjonen, og da London Metal Exchange i 1985 stoppet all handel av tinn så førte det til stor arbeidsløshet og inflasjon i Bolivia. Inflasjonen var ikke enestående for Bolivia, men rammet også nabolandene. 250 000 bolivianos var lik en dollar, i dag er 7,5 bolivianos lik en dollar.

COCA
Mange innfødte så på nedleggingen av tinngruvene som nok en skuffelse over statslederne. De flyttet fra gruvesentrene på Altiplano ned til lavlandet og begynte å dyrke den tradisjonelle cocaplanten, som de hadde gjort før gruvedriften startet. Den vanlige mannen i gata tygger cocablader for energi. Hver gang man føler seg litt uggen så er løsningen coca-te, og det har jeg fått bruk for en del ganger her. Det som er litt uheldig med denne planten er at den også utgjør råstoffet for kokain. Det har vært et sterkt internasjonalt press for å få Bolivia og de andre landene i Andes til å forby produksjonen av coca.
For to år siden valgte Bolivia en indianer som sin president. Ca 65% av Bolivias befolkning er indianere. Likevel tok det 180 år før det ble valgt en innfødt president. Evo Morales var også fagforeningsleder for coca-dyrkere. Han mener at vesten ikke forstår hvilken viktig tradisjonell og kulturhistorisk funksjon cocaplanten har. De fleste produsentene selger sine cocablader på det lovlige markedet, men det er grunn til å tro at rundt halvparten går til illegale markeder. For bolivianere så er det ikke coca som er problemet, men etterspørselen etter kokain. President Morales sa i en tale: ”Utrydd kokain, men aldri utrydd coca” til en jublende folkemengde.
Et standardargument som blir brukt er: Hvem er ansvarlig for alkoholisme? Den som dyrker kornet? Den som lager det om til alkohol? Eller den som drikker det?

FOTBALL
Bolivia føler seg lite forstått av det internasjonale samfunnet. En sak som har herjet avisene de siste ukene, er FIFAs avgjørelse om at man ikke kan spille internasjonale fotballkamper over 2750 m.o.h. Sist helg åpnet en brenn ny stadion i Oruro (to timer utenfor La Paz), en av de mest moderne på det sør amerikanske kontinentet i det nest fattigste landet (etter Haiti). Den er nå gjort ubrukelig for internasjonale kamper av FIFA.
Jeg støtter kritikken som kommer mot FIFA, og mener at alle land må ha rett til å spille under sine lokale forhold. Landslagsfotball har en egen sjarme fordi man ikke kan kjøpe seg til kvalitet. Jeg kan forstå at klubbene som betaler de skyhøye lønningene ønsker å skjerme sine spillere for spill i høyden. Men jeg mener at pengeklubbene i Europa har fått for stor innflytelse på spillet fotball, og FIFA bør ha et ansvar for å ivareta landslagsfotballen på en god måte.
Løsningen for Bolivia blir at spillerne deres må reise til Santa Cruz i lavlandet, å spille kamp i et klima de ikke er vant med. For Bolivias spillere spiller ikke på rike klubber som har mulighet til å påvirke Sepp Blatter og guttas beslutning.