Farvel Bolivia

Det var et sentimentalt og overveldende, men kjærkomment farvel med La
Paz og El Alto. Jeg har over hundre brev fra barnehjemsgutta fra La Ceja og skoleelevene i Alto Lima trygt forvart i kofferten. Det er en leseropplevelse jeg sparer til jeg er sittende i godstolen på Nordhassel med kaffekoppen ved min side. Det har vært en takknemlig opplevelse å få jobbe me
d barneskolebarn. Jeg har en god følelse for arbeidet jeg har gjort, og kan bare håpe at det blir videreført.
Jeg kommer helt klart til å savne min vertsfamilie. De har vært helt gull. Jeg vil anbefale alle som har muligheten til å bo i vertsfamilier når de er ute og reiser om å gripe den. Maribel og Arthuro har involvert meg i alle aspekter av familielivet, og jeg har fått lære masse om Bolivia gjennom dem.

Trist var det også å måtte ta farvel med den engelske voluntøren Caroline. Hun er hard-core og blir værende her i to år. Vi har vært viktige for hverandre i tider med frustrasjoner, men også mange gleder :-) Vi avsluttet tiden sammen med å gå på en av de mest tacky karaokebarene man kan tenke seg. Fantastisk moro, jeg har nå sunget karaoke på spansk :-)
SALA
R DE UYUNI
I den sørvestlige delen av Bolivia finner man spektakulære naturlige omgivelser. Området som strekker seg mot grensen til Chile rommer en gigantisk saltørken, geysirer, varme kilder, fargerike innsj
øer, flamingoer, flerfargede fjell og vulkaner.
Det finnes 70 reiseselskaper i den lille byen Uyuni som tilbyr mer eller min
dre samme tour, med mer eller mindre samme priser. Da jeg sammen med en busslast av turister ankom en kald, grytidlig fredags morgen, var det derimot bare en ensl
ig fyr som stod og tok i mot
oss. Jeg
fulgte etter ham..for han kunne tilby varmt oppholdsrom og te på en tid hvor resten av byen fortsatt sov. 3 timer etter jeg hadde kjøpt min 3-dagers tour, begynte de andre tour-agentene å våkne til liv. Tror ikke de hadde tatt skade av litt mer nese for business.
Da jeg bestilte touren fikk jeg velge gruppe, og i valget mellom å være sammen me
d 3 japanere eller 4 hollendere/polakker så slo mine fordommer inn. Jeg hadde liten tiltro til at japanerne ville utgjøre en sosial og morsom gruppe, så jeg gikk for det siste alternativet. Men da dette reisebyrået fikk en voldsom påga
ng, så såg de sitt snitt til å skvise inn flest mulig i bilene, og det involverte å flytte meg over i gruppen med 3 japanere, ei fra Iran og ei fra Chile. Det viste seg å være et lykketreff. Takanori, Kazuaki, Katshu , Roxana og Sandra er fantastisk fine folk. Kommunikasjonen foregikk med engelsk, spansk, japansk og gestikulering. Det ble tre
fantastiske dager med spennende landskap overalt hvor vi snudde oss. Det ble nesten en dårlig tone me
llom guiden og oss, ettersom vi ganske ofte ville stoppe for å ta bilder. Her fikk enda en av mine stereotyper en trøkk, ettersom det var de fra Iran, Chile og Norge som tok soleklart flest bilder, mens japanerne til min overraskelse var mer selektive.
Nesten like spennende som selve landskapet var det å bli kjent med de ulike folkene på gruppa vår, som bestod av psykolog, lege, gra
fisk kunstner, salgssjef og internasjonal politikk- student.

For en herlig følelse å være på reisefot igjen. Opplevelser og bekjentskaper, jeg liker det :-)
Krysningen over til Chile gikk forholdsvis lett. Det var heller ikke vanskelig å merke forskjell. De humpete grusveiene gikk direkte over i strake motorveier, og langs veien var det industrielle prosjekter og antenner som nok dessverre ligger et stykke inn i fremtiden for Bolivia.
San Pedro-grenseovergangen er kjent for en del smugling, og vi
måtte alle tømme bagasjen vår ut på et bord. Tollerne viste sjarmerende trekk , eller mangel på
profesjonalitet, ettersom man ser det, da de en etter en gjerne ville ha et foto sammen med dukke-lamaen til min venninne Sandra. Latteren og smilet satt løst. Siden vi var tolv stykk i kø for å bli sjekket, så var det ikke alle som var like begeistret for tiden tollerne brukte på dette. Sandra fikk dessverre heller ikke noe goodwill ut av lamaen da tollerne fant en pose med coca-blader i sekken hennes. Chilenere vil ikke ha noen ting som har vokst i Bolivia inn i Chile. Jeg har lest at de av og til setter opp fotbad ved grenseovergangene for å desinfisere folk som kommer fra det skitne landet.
Tolleren min viste seg å være en ihuga Rally-fan. Med norsk pass så tok det ikke lang tid før vi snakket om brødrene fra Spydeberg. Han minte meg på at Rally Argentina finner sted i slutten av mars, og at jeg måtte være gal om jeg gikk glipp av en slik mulighet til å heie på våre norske sjåfører. Kanskje har han rett? Rallyet foregår i Cordoba, kanskje jeg tar turen.

San Pedro de Atacama er en laid-back liten turistby, som jeg fant ganske sjarmerende. Som de fleste andre latinamerikanske byer så har den et sentralt plaza hvor det er fantastisk å drikke sin kaffe. Temperaturen var betraktelig høyere enn den delen av Bolivia jeg har blitt kjent med, og for første gang på lenge prøvde jeg mine shorts. San Pedro befinner seg i tørre ørkenomgivelser, men har plenty med opplevelsesaktiviteter å by på. Den er absolutt verdt et besøk om du er på rundreise i Latin Amerika.
Den 22,5 timer lange bussturen fra San Pedro til Santiago ble til 25 timer etter motortrøbbel som satte oss fast i ørkenen midt på natta. Pø om pø ble vi evakuert over på andre forbipasserende busser. Jeg mistet mine japanere, men fikk beholde Sandra og lamaen, og takk for det. Det er godt å ha noen å snakke med på en slik lang reise. For meg var det overraskende å se hvor tørt det nordlige Chile er. Kaktuser og sand dominerte nesten helt til vi nådde Santiago. Men det herlige friske Stillehavet åpenbarte seg underveis. For første gang siden 14.desember fikk jeg se havet. Deilig!
Apropos havet. Det var interessant å høre Sandras versjon av Stillehavskrigen mot Bolivia/Peru og også om dagens situasjon. Det er ikke tvil om at det hersker en del propaganda i begge leirer, og at selv godt utdannede borgere er offer for det jeg vil kalle tvilsomme historiske fakta. Artig er det, og jeg kan tenke meg å finne ut mer om denne konflikten.

Det var et sentimentalt og overveldende, men kjærkomment farvel med La
Paz og El Alto. Jeg har over hundre brev fra barnehjemsgutta fra La Ceja og skoleelevene i Alto Lima trygt forvart i kofferten. Det er en leseropplevelse jeg sparer til jeg er sittende i godstolen på Nordhassel med kaffekoppen ved min side. Det har vært en takknemlig opplevelse å få jobbe me
d barneskolebarn. Jeg har en god følelse for arbeidet jeg har gjort, og kan bare håpe at det blir videreført.Jeg kommer helt klart til å savne min vertsfamilie. De har vært helt gull. Jeg vil anbefale alle som har muligheten til å bo i vertsfamilier når de er ute og reiser om å gripe den. Maribel og Arthuro har involvert meg i alle aspekter av familielivet, og jeg har fått lære masse om Bolivia gjennom dem.

Trist var det også å måtte ta farvel med den engelske voluntøren Caroline. Hun er hard-core og blir værende her i to år. Vi har vært viktige for hverandre i tider med frustrasjoner, men også mange gleder :-) Vi avsluttet tiden sammen med å gå på en av de mest tacky karaokebarene man kan tenke seg. Fantastisk moro, jeg har nå sunget karaoke på spansk :-)
SALA
R DE UYUNII den sørvestlige delen av Bolivia finner man spektakulære naturlige omgivelser. Området som strekker seg mot grensen til Chile rommer en gigantisk saltørken, geysirer, varme kilder, fargerike innsj
øer, flamingoer, flerfargede fjell og vulkaner.Det finnes 70 reiseselskaper i den lille byen Uyuni som tilbyr mer eller min
dre samme tour, med mer eller mindre samme priser. Da jeg sammen med en busslast av turister ankom en kald, grytidlig fredags morgen, var det derimot bare en ensl
ig fyr som stod og tok i mot
oss. Jeg
fulgte etter ham..for han kunne tilby varmt oppholdsrom og te på en tid hvor resten av byen fortsatt sov. 3 timer etter jeg hadde kjøpt min 3-dagers tour, begynte de andre tour-agentene å våkne til liv. Tror ikke de hadde tatt skade av litt mer nese for business.Da jeg bestilte touren fikk jeg velge gruppe, og i valget mellom å være sammen me
d 3 japanere eller 4 hollendere/polakker så slo mine fordommer inn. Jeg hadde liten tiltro til at japanerne ville utgjøre en sosial og morsom gruppe, så jeg gikk for det siste alternativet. Men da dette reisebyrået fikk en voldsom påga
ng, så såg de sitt snitt til å skvise inn flest mulig i bilene, og det involverte å flytte meg over i gruppen med 3 japanere, ei fra Iran og ei fra Chile. Det viste seg å være et lykketreff. Takanori, Kazuaki, Katshu , Roxana og Sandra er fantastisk fine folk. Kommunikasjonen foregikk med engelsk, spansk, japansk og gestikulering. Det ble tre
fantastiske dager med spennende landskap overalt hvor vi snudde oss. Det ble nesten en dårlig tone me
llom guiden og oss, ettersom vi ganske ofte ville stoppe for å ta bilder. Her fikk enda en av mine stereotyper en trøkk, ettersom det var de fra Iran, Chile og Norge som tok soleklart flest bilder, mens japanerne til min overraskelse var mer selektive.Nesten like spennende som selve landskapet var det å bli kjent med de ulike folkene på gruppa vår, som bestod av psykolog, lege, gra
fisk kunstner, salgssjef og internasjonal politikk- student.
For en herlig følelse å være på reisefot igjen. Opplevelser og bekjentskaper, jeg liker det :-)
Krysningen over til Chile gikk forholdsvis lett. Det var heller ikke vanskelig å merke forskjell. De humpete grusveiene gikk direkte over i strake motorveier, og langs veien var det industrielle prosjekter og antenner som nok dessverre ligger et stykke inn i fremtiden for Bolivia.
San Pedro-grenseovergangen er kjent for en del smugling, og vi
måtte alle tømme bagasjen vår ut på et bord. Tollerne viste sjarmerende trekk , eller mangel på
profesjonalitet, ettersom man ser det, da de en etter en gjerne ville ha et foto sammen med dukke-lamaen til min venninne Sandra. Latteren og smilet satt løst. Siden vi var tolv stykk i kø for å bli sjekket, så var det ikke alle som var like begeistret for tiden tollerne brukte på dette. Sandra fikk dessverre heller ikke noe goodwill ut av lamaen da tollerne fant en pose med coca-blader i sekken hennes. Chilenere vil ikke ha noen ting som har vokst i Bolivia inn i Chile. Jeg har lest at de av og til setter opp fotbad ved grenseovergangene for å desinfisere folk som kommer fra det skitne landet.Tolleren min viste seg å være en ihuga Rally-fan. Med norsk pass så tok det ikke lang tid før vi snakket om brødrene fra Spydeberg. Han minte meg på at Rally Argentina finner sted i slutten av mars, og at jeg måtte være gal om jeg gikk glipp av en slik mulighet til å heie på våre norske sjåfører. Kanskje har han rett? Rallyet foregår i Cordoba, kanskje jeg tar turen.

San Pedro de Atacama er en laid-back liten turistby, som jeg fant ganske sjarmerende. Som de fleste andre latinamerikanske byer så har den et sentralt plaza hvor det er fantastisk å drikke sin kaffe. Temperaturen var betraktelig høyere enn den delen av Bolivia jeg har blitt kjent med, og for første gang på lenge prøvde jeg mine shorts. San Pedro befinner seg i tørre ørkenomgivelser, men har plenty med opplevelsesaktiviteter å by på. Den er absolutt verdt et besøk om du er på rundreise i Latin Amerika.
Den 22,5 timer lange bussturen fra San Pedro til Santiago ble til 25 timer etter motortrøbbel som satte oss fast i ørkenen midt på natta. Pø om pø ble vi evakuert over på andre forbipasserende busser. Jeg mistet mine japanere, men fikk beholde Sandra og lamaen, og takk for det. Det er godt å ha noen å snakke med på en slik lang reise. For meg var det overraskende å se hvor tørt det nordlige Chile er. Kaktuser og sand dominerte nesten helt til vi nådde Santiago. Men det herlige friske Stillehavet åpenbarte seg underveis. For første gang siden 14.desember fikk jeg se havet. Deilig!
Apropos havet. Det var interessant å høre Sandras versjon av Stillehavskrigen mot Bolivia/Peru og også om dagens situasjon. Det er ikke tvil om at det hersker en del propaganda i begge leirer, og at selv godt utdannede borgere er offer for det jeg vil kalle tvilsomme historiske fakta. Artig er det, og jeg kan tenke meg å finne ut mer om denne konflikten.
6 kommentarer:
Hei.
Ja, du opplever litt av hvert på din reise, og får kontakter over hele verden. kos deg videre. hilsen pappa og mamma
Hei Steinar.
Fantastisk gøy med den lange telefonsamtalen. Du aner ikke hvor god timing det var.
Har lest bloggen din. Du er så flink til å dele inntrykk og refleksjoner, både om kultur og politikk, men ikke minst om de flotte menneskene du møter. Kos deg, men det blir fint å få deg hjem.
Hilsen tante Bjørg .
Hei :-) Takk for skryt kjaere mor og tante paa Hassel.
og takk for telefonsamtalen. Flott aa hoere stemmen din igjen.
Snakkes snart :-)
Klem
Hei der!
Herlig å lese om reiseopplevelsene dine igjen. Du får virkelig opplevd litt av hvert på turene dine. Fantastisk fine bilder du har lagt ut også. Lykke til videre på ferden! God påske!!
Hilsen Yngvar & jentan
Hei Steinar!
Takk for nok en fin skildring. Siden ingen andre har spurt: "pø om pø"? Hva i all verden....
Påskeværet har kommet her. Skal kaste et hardkokt egg for deg jeg :-)
Vi ses snart :-)
hehe! Seie dokke ikkje det paa Feda ? Ja, som du saag saa va der ingen Listalendinge som reagerte paa det :-)
Jeg har nettopp ankommet Buenos Aires..er ikke kommet meg ut av flyplassen ennaa :-) Skal bo hos noen Canadiere jeg traff i Mexico som har leilighet her.. Men tar nok inn paa et hostel om et par dager. Jeg er sinnsykt klar for Argentina og Buenos Aires :-) Dette blir stort.
og takk til Yngvar og jentan for at dere fortsatt gidder aa kikke innom :-) Naa e det lige foer eg stikke heimoeve.
Snakkes
Legg inn en kommentar