Tusen takk, Johanne :-)

Hei Johanne :-)


Skal hilse fra alle her i El Alto og takke saa mye for gaven :-)


Vi skal bruke den godt, og jeg vil gi tilbakemelding her paa bloggen om hva pengene blir brukt til :-)

http://www.farsunds-avis.no/artikkel.asp?Artid=22626

Klem fra Steinar


(og hadde jeg visst det skulle komme en lenke i Farsunds Avis til denne bloggen..saa skulle jeg kanskje valgt et litt mindre cheezy navn :-) )

Heftig regn og torden

Vaeret er veldig ustabilt naa i regntiden. La Paz er ikke det stedet som er hardest rammet i Bolivia, men vi blir i hoey grad beroert. Etter det heftige regn- og tordenvaeret vi hadde paa fredagskvelden mistet Alalay en av sine gode samarbeidspartnere i en italiensk frivillig arbeider som ble tatt av de strie stroemmer i det han passerte en bro med sin bil. I ti aar hadde han jobbet blant unge og voksne med alkohol og rusproblemer i La Paz. Han var en enorm ressurs, og det hele er veldig tragisk.
http://www.la-razon.com/versiones/20080127_006164/nota_249_539590.htm
min vertsmor kom seg ikke hjem denne kvelden etter aa ha blitt fanget mellom to broovergangerog maatte overnatte hos venner, mens jeg satt heldig (og intetanende om de tragiske foelger) hjemme i stuen og saa paa det jeg da syntes var det mest fantastiske lyn-og tordenshowet jeg noen gang hadde opplevd

Av mindre viktighet : Nederst i dalen i La Paz, hvor jeg bor, saa har det regnvaeret foert til en del problemer. Vi har vaert uten vann i fire dager (og uten stroem en dag)...og det blir til at jeg tilbringer saa mye tid som mulig i sentrum og paa jobb, ettersom det er best aa ikke gaa paa do hjemme :-) Hygienen gaar seg til med baby-wipes og laan av dusj hos venner. Avisen melder at det kan ta sju til ti dager foer vannet er paa plass igjen.

Men som sagt, La Paz er ikke saerlig hardt rammet i forhold til Cochabamba, Beni og Santa Cruz , hvor mange veier har blitt utradert i loepet av de siste ukene, og betydelig mange folk har blitt hjemloese. De oekonomiske konsekvensene for Bolivia regnes til aa vaere mer enn 150 millioner kroner

Alasitas

På torsdag gikk startskuddet for Aymara-festivalen Alasitas. På denne dagen på slaget 12 skal man kjøpe en miniatyrfigur av hva man ønsker seg for året som kommer. Bodene i gatene kan by på hus, pengesedler, tøy, biler, flybilletter, universitetsdiplom, høner og haner (som symboliserer en make) , og ikke minst Ekeko (Aymaraenes Gud for husholdning) Denne dvergguden er kledd opp med de ting eieren ønsker seg. Ønsker man seg f.eks rikdom så kler man Ekeko opp med pengesedler.
Gatene var fulle av folk og man handlet som besatt :-) Festivalen, som opprinnelig ble feiret i september og markerte høstens grøde ( man kan jo sammenlikne det med hoesttakkefest) ble flyttet av spanjolene til 24.januar som allererede var en spansk helligdag. Dette var for aa fjerne noen av de hedenske trekkene ved indianerfestivalen, og gradvis saa skiftet festivalen karakter til det den er i dag; En god dag for handelsstanden, og en fin dag for drømmer og ønsker for det kommende året.

STILLEHAVSKYST OG FUGLEDRITT
I 1879 mistet Bolivia sin kystlinje mot Stillehavet til Chile. Ifølge bolivianere så føyer det seg inn i en rekke av historiske overtramp mot Bolivia. Det er verken glemt eller tilgitt. Chiles havneby Arica setter stadig nye omsetningsrekorder i varer fra Bolivia (La Razon 20.01.2008), og det økonomiske tapet ved ikke å ha kystlinje er merkbart.
For et par år siden holdt Postvesenet i Bolivia en konkurranse blant skolebarn hvor man skulle prøve å lage et tilsammen 50 kilometers brev og sende det til FN. Nesten alle brevene begynte som følger: ”Kjære Kofi Annan. Jeg vil gjerne fortelle deg om den fantastiske sjøen vår, og jeg vil be deg om å hjelpe oss å få denne sjøen som ble stjålet av Chilenerne tilbake på våre hender”.
Hvert år den 23.mars (Dia del Mar) feirer man helten fra Stillehavskrigen, Eduardo Avaroa, på Plaza Avaroa i La Paz. Her er det en flere etasjers høy statue av ham. Statuen viser en fallen mann, men han strekker ut den ene armen som for å oppfordre til fortsatt kamp. Denne armen er en yndet hvileplass for La Paz’ fugler
:-) , og fugledritt, det var det Stillehavskrigen handlet om.
Før Eyde og Birkeland fikk fart på kunstig produksjon av gjødsel, så var guano-ekskrementer verdifulle til bruk i både gjødsel og sprengstoff. Bolivias kystområde var rikt på dette. Utvinningen ble derimot drevet av et Britisk-Chilensk selskap som bare ventet på et påskudd til å erklære området for sitt. Da et jordskjelv ødela masse omkringliggende landsbyer og Bolivianske myndigheter innførte en 10% skatt på guano for å finansiere gjenoppbyggingen av landsbyene, så grep Chile muligheten og erklærte krig mot Bolivia. Eduardo Avaroa tapte krigen for Bolivia, men er fortsatt feiret som en helt, og Bolivia nekter å glemme tapet av sin kystlinje.

SØLV OG TINN
Fugledritt er ikke den eneste naturressursen som er blitt stjålet fra Bolivia av andre land. Mest berømt er nok sølvgruvene i Potosi som oppfylte spanjolenes drøm om rikdom i Sør Amerika. Potosi ble Sør Amerikas Paris, og det ble sagt at man kunne bygge en bro av sølv fra Bolivia til Spania. De innfødte indianerstammene jobbet i gruvene. Spanjolene foretrakk Aymara- og Quechuaindianere fremfor afrikanske slaver. De afrikanske slavene tålte ikke høyden, og døde for raskt.
Da Bolivia fikk sin frihet fra Spania i 1825, var det etterkommere av spanjolene (mestiser) som overtok lederskapet. De fortsatte vanstyret, og mistroen til statsledere fortsatte. I løpet av Bolivias 183 år så har det vært 190 politiske kuppforsøk.
På 1900-tallet tok tinn over for sølv og guano som den viktigste naturressursen. Det var fortsatt indianerne som jobbet i gruvene. Det gikk gradvis nedover med tinnproduksjonen, og da London Metal Exchange i 1985 stoppet all handel av tinn så førte det til stor arbeidsløshet og inflasjon i Bolivia. Inflasjonen var ikke enestående for Bolivia, men rammet også nabolandene. 250 000 bolivianos var lik en dollar, i dag er 7,5 bolivianos lik en dollar.

COCA
Mange innfødte så på nedleggingen av tinngruvene som nok en skuffelse over statslederne. De flyttet fra gruvesentrene på Altiplano ned til lavlandet og begynte å dyrke den tradisjonelle cocaplanten, som de hadde gjort før gruvedriften startet. Den vanlige mannen i gata tygger cocablader for energi. Hver gang man føler seg litt uggen så er løsningen coca-te, og det har jeg fått bruk for en del ganger her. Det som er litt uheldig med denne planten er at den også utgjør råstoffet for kokain. Det har vært et sterkt internasjonalt press for å få Bolivia og de andre landene i Andes til å forby produksjonen av coca.
For to år siden valgte Bolivia en indianer som sin president. Ca 65% av Bolivias befolkning er indianere. Likevel tok det 180 år før det ble valgt en innfødt president. Evo Morales var også fagforeningsleder for coca-dyrkere. Han mener at vesten ikke forstår hvilken viktig tradisjonell og kulturhistorisk funksjon cocaplanten har. De fleste produsentene selger sine cocablader på det lovlige markedet, men det er grunn til å tro at rundt halvparten går til illegale markeder. For bolivianere så er det ikke coca som er problemet, men etterspørselen etter kokain. President Morales sa i en tale: ”Utrydd kokain, men aldri utrydd coca” til en jublende folkemengde.
Et standardargument som blir brukt er: Hvem er ansvarlig for alkoholisme? Den som dyrker kornet? Den som lager det om til alkohol? Eller den som drikker det?

FOTBALL
Bolivia føler seg lite forstått av det internasjonale samfunnet. En sak som har herjet avisene de siste ukene, er FIFAs avgjørelse om at man ikke kan spille internasjonale fotballkamper over 2750 m.o.h. Sist helg åpnet en brenn ny stadion i Oruro (to timer utenfor La Paz), en av de mest moderne på det sør amerikanske kontinentet i det nest fattigste landet (etter Haiti). Den er nå gjort ubrukelig for internasjonale kamper av FIFA.
Jeg støtter kritikken som kommer mot FIFA, og mener at alle land må ha rett til å spille under sine lokale forhold. Landslagsfotball har en egen sjarme fordi man ikke kan kjøpe seg til kvalitet. Jeg kan forstå at klubbene som betaler de skyhøye lønningene ønsker å skjerme sine spillere for spill i høyden. Men jeg mener at pengeklubbene i Europa har fått for stor innflytelse på spillet fotball, og FIFA bør ha et ansvar for å ivareta landslagsfotballen på en god måte.
Løsningen for Bolivia blir at spillerne deres må reise til Santa Cruz i lavlandet, å spille kamp i et klima de ikke er vant med. For Bolivias spillere spiller ikke på rike klubber som har mulighet til å påvirke Sepp Blatter og guttas beslutning.

Bolivia

Det er nå tre og ei halv uke siden jeg kom til Bolivia. Det er mange inntrykk som svirrer i mitt hode når jeg skal beskrive landet, eller byene La Paz/El Alto, siden det er de deler av Bolivia jeg kjenner best. Det er et herlig sted som jeg anbefaler alle reisende.

Kaotisk
Gatebildet i markedsgatene i El Alto er herlig kaotisk. Her har jeg hatt noen av mine beste stunder. Noen ganger med mp3-musikk på øret for å lukke ute lyder, bare lar folkemengden føre meg frem, det er så trangt at man ikke alltid kan velge selv hvor man vil gå. Andre ganger uten musikk for også å høre kaoset, stemmene fra selgerne, tutende biler, høy musikk. Jeg elsker det, og vet jeg kommer til å savne det.

Sjarmerende
De fargerike Aymara (indianerbefolkning)- damene som selger sine saker på markedene er linet opp side ved side, med stort sett med de samme varene. Når jeg velger å gjøre handel med en av dem, hagler det med kommentarer fra de andre; Hvorfor kjøper du ikke av meg? Smilene sitter løst, og det er lett å komme i prat. Markedet er ikke bare en viktig inntektskilde for dem, men også en viktig sosial arena.

Billig
Man kan leve veldig billig her om man vil. Spesielt billig er det å bruke kollektivtransport i Bolivia. Bensinen er sterkt subsidiert av staten og koster i underkant av 3 kr literen. Jeg kjenner ikke detaljene men President Morales har vel en god avtale med Hugo Chavez om oljeleveranser. Uansett så gjør det transporten billig. Vi har 4 kategorier av kjøretøyer: buss, minibuss, trufi og taxi. Jeg bruker stort sett minibuss, som er en Toyota Hiace hvor man får stuet inn 15 mann, og i nødstilfeller Trufi, som er en vanlig bil hvor man sitter 7 stykker. Vanlig buss tar for lang tid, og taxi er for dyrt i det lange løp. Det er stor konkurranse i persontransportnæringen, og masse trafikk i sentrum av La Paz. Det har ført til begrensninger i ferdsel i sentrum. Hver Taxi har en dag i uken hvor de ikke har lov til å kjøre i sentrum. Politiet virker, i tillegg til taxi-næringen, som den største yrkesgruppen i La Paz. De virker å være mer opptatt å sjekke førerkort enn å gripe inn der hvor jeg syntes det burde blitt grepet inn. Sammen med to politimenn var jeg vitne til at ei dame ble slått av sin mann, og det ble et basketak hvor hun til slutt måtte følge med ham. Jeg sto like lamslått som politiet og turte ikke gjøre noe.

Temperamentsfylt
Ettersom det er mye konkurranse i taxi-næringen så kan det også utvikle seg konflikter. På motorveien til jobb en dag var det en annen minibuss som to ganger kuttet over i min minibuss’ veibane, slik at vi måtte stoppe helt opp for ikke å krasje i den. Det endte med at min sjåfør gikk ut og delte sjenerøst ut slag til den andre sjåføren, også noen av mine medpassasjerer følte for å delta, men etter litt munnhugger så løste det seg opp og vi kunne kjøre videre.

Spennende
Bolivia kan skryte på seg å ha Verdens Farligste Vei. Det er et yndet turistmål for de som søker seg litt spenning. http://www.thedeathroad.com/ Veien begynner en liten times kjøring utenfor La Paz på ca 4600 m.o.h. og man sykler ca 60 km og ender opp på ca 1700 m.o.h. Jeg syklet sammen med to engelske venninner som også jobber frivillig her. Det var en utrolig spennende seanse. Man måtte hele tiden holde konsentrasjonen oppe på denne grusveien ettersom det bare to meter til venstre var et fall på flere hundre meter. Flere ganger i løpet av turen hadde jeg hjertet i halsen over hvor nær jeg var å miste kontrollen. Det var uansett veldig morsomt, og ei kjempegod treningsøkt. Vi endte opp i svømmebassenget på et hotell, med en tre-retters lunch….og vi tenkte at alle advarslene mot å velge en billig reiseagent var bare tull, for denne dagen hadde jo vært helt topp.

Spennende 2
Men vi skulle jo hjem også :-) Van’en som skulle ta oss hjem var ikke i kjempebra stand. Det varte ikke mange kilometrene før ulyder og dårlig lukt spredte seg i bussen : første mekanikerstopp. De som kjenner meg vet jo godt at jeg ikke kan gå inn på de tekniske betegnelser ved disse operasjoner. De fjernet nå uansett et stort deksel som gjorde at vi som satt i bilen kikket rett inn i motoren. Kort sagt så ble det mye røyk og varme. Med litt fiksing så mente den smilende og optimistiske sjåføren at dette skulle bli bra. Det eneste negative var tikkelyden i motoren og det faktum at vi bare kunne kjøre på andre giret..slik hanglet vi videre, jeg hadde hjertet i halsen da vi skulle kjøre forbi lastebiler i oppoverbakke på de svingete veiene. Den ene gangen var vi veeeldig nær. Etter den tredje mekanikerstoppen fant vi ut at det kanskje ville være best for oss å haike de 4 milene tilbake til La Paz. Her stod lykken oss bi, og vi fikk haik med et par som kjørte oss rett til en fantastisk kaffebar med masse gode kaker. Det ble en herlig slutt på dagen.

Skittent
Jeg er litt fanatisk når det kommer til søppel, jeg hater søppel. Dette samsvarer dårlig med å være her. Når man er i El Alto skal man være utrolig dyktig for å finne ei søppelbøtte. Gata er søpla. Til gjengjeld har de ganske mange folk som rengjør gatene hver morgen (flere enn vi var i Farsund Kommune i fjor sommer :-) ) I et land med høy arbeidsledighet så er det nok en måte å holde folk i arbeid på.

Fattigt
El Alto (ca 800 000 innb) er den fattige tvillingbyen til La Paz. Selv om La Paz ikke er en saa veldig rik by, saa oppleves det som to forskjellige verdener. Jeg jobber med barn som til en viss grad ikke har skikkelige klær og sko, og som ikke har opplevd hjemmets trygge rammer, og ikke vet hvordan man skal ta vare på seg selv i form av hygiene og næring. De er ikke fattige på smil og varme, de kan sjarmere enhver. De er tøffe og kule, men trenger masse hjelp og guiding.

Det som gjør livet interessant for meg er mulighetene til å realisere drømmer. Avhengig av nøkternheten i drømmene deres så vil kanskje noen av gutta på barnehjemmet få oppfylt sine. Men ved å ha mistet verdifulle år, omsorg og kjærlighet har gutta fått en utrolig skjev start på livet.

Fargerikt
I disse dager forberedes karnevalet som finner sted 2-5.februar. Den siste uka saa har gatene vaert fylt med oevinger til festen. Det vil bli fargerikt, vakkert og med masse lyd. Skjoennhetsdronningene ble kaaret i gaar og de pryder dagens utgave av avisen La Razon. Barna, som for tiden har skoleferie, har ogsaa sin spesielle oppladning til karnevalet. Om man ennaa ikke har blitt truffet av en vannballong saa har man ikke vaert nok ute i gatene.

Utfordrende
Jeg er glad for at jeg har fått oppgaver utover det å være på barnehjemmet. Det er givende både for språk-, fag-, og kulturkunnskapene mine og få lov til å ta del i utviklingen av gymfaget ved Alalays skole i Alto Lima

Politikk
President Morales har hevet de fattiges situasjon i landet ved å tildele dem midler til deres barns helse og utdanning. Pengene må hentes ved en offentlig institusjon, og man må ha et fødselssertifikat av barnet og dokumentasjon på at pengene fra forrige utbetaling ble brukt på barnets helse og utdanning, for å få den neste utbetalingen.
Hver morgen når jeg kjører opp Prado (hovedgata i La Paz) er det flere hundre meter kø utenfor the Court of Civil Justice, hvor folk venter for å hente sine midler.

og gratulerer med dagen til Tante Solfrid :-)

Alalay

Siden jeg ikke har hatt tid til aa skrive noe selv...saa kommer det her en presentasjon av Alalay klippet fra internett:


La Paz, hovedstaden i Bolivia, preges av mye fattigdom og dessverre går dette ofte utover barna. Mange barn fl ykter derfor hjemmefra, eller blir kastet ut på gaten, hvor flere kan bli boende resten av livet.

En av dem som så dette og som bestemte seg for å gjøre noe med det var Claudia Gonzales. Som ung ingeniørstudent møtte hun i 1989 den 8-årige gategutten Joaquin, et møte som forandret livet hennes.– En dag på universitetet fikk jeg øye på den lille gutten som var kledd i møkkete fi ller og som ble kastet vekk fra gressplenen utenfor universitetet. Etter forelesningen gikk jeg bort til guttungen og spurte hva han het, hva han drev med og om han ville spise middag sammen med meg. Etterpå ga jeg ham telefonnummeret mitt og sa at han kunne ringe hvis han trengte noe, forteller Claudia.

Og Juaquin, som han het, ringte – flere ganger. Slik utviklet det seg et vennskap og et møte med en brutal verden som inntil da var nokså ukjent for Claudia.– Det var som om jeg fikk min livsoppgave der og da. Som om jeg fikk svar på hvorfor nettopp jeg eksisterer. Jeg følte rett og slett et veldig sterkt kall til å hjelpe gatebarna, sier Claudia engasjert.
Claudia kjøpte nye sko til Juaquin, tok ham med hjem, vasket ham og lot ham bo hjemme hos seg. Etter noen måneder kom imidlertid politiet og tok gutten med seg. Det var ikke lov til å ha en mindreårig boende hjemme hos seg uten tillatelse.– Politiet sa det var bedre at han bodde på gata. Da skjønte jeg at myndighetene ikke bryr seg om de hjemløse barna. Å kjempe for små menneskers rettigheter er ikke lett når samfunnet så og si behandler gatebarna som narkomane eller kriminelle. Gatebarnas skjebner er som dype sår, sår som det bolivianske samfunnet og staten bør se sitt ansvar i å lege, mener Claudia.

Et hus, tre mottakssentre, en barnelandsby...Claudia Gonzales åpnet derfor et hus for gatebarn i sentrum, som etter hvert har utviklet seg til tre mottakssentere og en barnelandsby 40 minutter utenfor byen. I barnelandsbyen bor rundt 120 barn i alderen 3 til 18 år. De er oppdelt etter kjønn og alder i forskjellige hus.
En voksen har ansvar for hvert hus, hvor barna får hver sin oppgave som å vaske opp, hente mat og feie. Alalay har også bygd en skole i området som både barn fra Alalay og nabobygdene går på. Etter skoletid venter lekser og arbeid på forskjellige verksteder. Der får de opplæring i sying av klær, snekring og baking. Før jul blir tingene de har laget solgt fra boder i byen. Det blir lagt stor vekt på kristne verdier og Alalay er i tett samarbeid med en kristen menighet i La Paz. Alle fra Alalay drar i kirken på søndager og deltar også aktivt i arbeidet i kirken. De har også tilbud om å delta på ungdomsmøter, samtalegrupper og misjonsopplæring i regi av menigheten. Mange barn har kommet seg ut av det vanskelige livet på gata og har nå en jobb og et nytt liv på grunn av Alalay.

Strømmestiftelsen støtter driften av Alalay og Claudia Gonzales ble i 2001 overrakt Strømmestiftelsens Hjelp til Selvhjelppris for sin enestående innsats for Bolivias gatebarn. Alalay er fremdeles et levende bevis på at det nytter å hjelpe.

Kilde:
http://www.profitbase.no/no/agenda/1_2007/sider20_21.htm

Youtube:
www.youtube.com/watch?v=YHoo1owZ04o
paa denne videoen finner dere de fleste kidsa hvor jeg jobber