KARNEVAL

Den store årlige begivenheten gikk av stabelen forrige helg. Det var musikk, dans og mennesker i alle slags kostymer i gatene. Det stoerste (og paa UNESCOs liste over verdens kulturarv) finner sted i Oruro, men alle byer har sin feiring. Karnevaltradisjonen kom til Sør-Amerika fra Europa sammen med conquistadorene. Fest og lek kjennetegner karnevalstiden. 'Høydepunktet er opptoget med dans som går av stabelen på lørdagen i festhelgen. Betydning av katolske kirketradisjoner gjenspeiler ikke minst Bolivias viktigste karneval, karnevalet i Oruro, der opptoget dediseres til Jomfruen av Socavón, skytsfruen til Oruro og gruvearbeiderne. Tradisjonen er å gi Jomfruen et løfte om å danse i tre år mot å få oppfylt sine bønner. Jomfruen av Socavón æres ikke bare under karnevalet i Oruro. I alle opptog og under alle karneval minnes hun også i den berømte Djevel-dansen.'
For aa lese mer om tradisjonene rundt karnevalet i Bolivia :
http://www.paa-tur.no/Nr2/karneval%20i%20bolivia_nr2.htm

Men det som allikevel dominerte mitt inntrykk av feiringen var den allmennaksepterte bruken av vannballonger. I ukene opp mot karneval har jeg på sett og vis blitt vant til at unggutter i sin skoleferie har benyttet tida si til å kaste vannballonger på folk i gatene. Denne karnevalslanghelgen kulminerte det hele i en gedigen vannkrig hvor folk flest deltok. Vannballonger og ’beskyttelse’ (regnponcho) ble solgt på hvert et gatehjørne. Jeg har ikke tall på hvor mange ballonger som fant veien til kroppen min. I tillegg ble jeg truffet av et egg. Som kroppsøvingslærer bør jeg kanskje glede meg over nivået på deres øye-hånd koordinasjon :-)

Siden karnevalet gikk over fire dager benyttet jeg anledningen til å besøke to byer litt lengre sør i Bolivia.

POTOSI

Med sine 130 000 innbyggere og beliggenhet 4067 m.o.h så skal Potosi være verdens høyest beliggende større by. Men jeg ankom ikke byen tidlig nok til å oppleve dens storhetstid. Da en lama stakk av fra flokken til lamagjeteren, Diego Huallpa, og Diego ikke klarte å finne den før kvelden var omme, så endte det med at gjeteren måtte overnatte på fjellet. I nattekulden fyrte han opp et bål, som ved morgengry viste seg å ha smeltet en sølvåre i en stein ved bålet. Dette ble starten på både en storhetstid for Potosi og nok en tragisk historie om imperialistisk utnyttelse. Spanjolene startet raskt utvinningen av sølv, og funnet viste seg å være gigantisk. Det sies at man kunne bygge en bro de 10 000 km fra Potosi til Spania av det sølvet som ble funnet i Cerro Rico (Det Rike Fjellet) , og en bro tilbake av knoklene fra de indianske og afrikanske slavene som døde i minene. Sølvutvinningen medførte uansett et yrende liv i Potosi. I 1610 bodde det 160 000 mennesker her (og var med det større enn europeiske storheter som Paris, Sevilla og London)

Så da jeg skulle besøke Potosi var det naturlig å avlegge minene et besøk. Det er nok den eneste gang i mitt liv hvor jeg får kjøpt meg en heftig dynamittkubbe på et grønnsaksmarked , og det for noen få kroner. Det var nok også første og siste ganga at jeg har en dynamitt stappet ned i boxeren 45 sekunder før den går av (se ’turist’bilde)

Guiden gav oss et personlig og nært innblikk i gruvearbeidernes hverdag. Det hele var ganske trist. Mange jobber i kooperativminer her. Privatpersoner eller grupper kan få et ’paraje’ (et område i minen) 2% av inntektene går til kooperativledelsen, resten får man beholde selv. I utgangspunktet en bra avtale…men mangel på funn i fjellet gjør at det ikke er spesielt lukrativt. Guiden fortalte at den høye arbeidsledigheten i Bolivia gjør at mange velger å søke lykken i gruven bare for å ha noe å gjøre.

Det minner meg om hva en ire ei gang sa om alle steingjerdene i Irland, at mange var satt opp i kriseperioder hvor det var vanskelig å få jobb, og at byggingen av steingjerder hadde, i tillegg til jordbruksformål, også som formål å hindre at de ’tørnet gal’ av lediggang. (Dette vil jeg ikke siteres på ettersom den eneste kilden jeg har er en full ire fra Donegal :-) )

Uansett, vi fikk oss en to timers guidet omvisning inne i de trange gruvene som gikk over flere etasjer. Vi måtte signere en erklæring på at reisebyrået vårt ikke hadde noe ansvar ved skade eller død. Jeg følte aldri at livet mitt var truet, så det gikk greit :-) men jeg ville ikke ha jobbet der inne. Det er vanskelig å være kritisk til norske bedrifters arbeidsforhold etter å ha vært inne i ei gruve som denne.

Bildet av fyren med flaska er av 'Tio' (onkel) Han er demonen eller guden til minearbeiderene. De maa alltid soerge for aa vaere gode venner med ham, og ofrer en slump av deres brennevin og roeyk til ham.

SUCRE

Den dømmende makt i Bolivia er lagt til Sucre, i så måte deler den hovedstadstittelen med La Paz. I likhet med Potosi så har Sucre sett bedre tider. Det var et sentrum for kultur, religion og utdannelse i det spanske Sør-Amerika, og fikk sitt første universitet i 1622. Selv om Sucre ligger i en meget fattig del av Bolivia, så er byen veldig bra bevart og har masse vakre bygninger fra sin storhetstid. Det er lovfestet at alle bygninger i sentrum må beholde sin tradisjonelle hvitfarge. Innbyggerne plikter også å vaske huset sitt minst en gang i året. I 1994 ble byen av UNESCO erklært en del av Verdens Kulturarv. Man tror at Sucre har et stort ubenyttet potensial for turisme.
Jeg satte stor pris på det vakre sentrumet av Sucre, i hvert fall i morgentimene da folk ennå ikke hadde våknet til neste økt med vannkrig. Alle museer og de fleste butikker var stengt her pga karnevalet. Det sier kanskje litt om at de har litt å gå på når det gjelder turisme..for vi var ganske mange turister der uten særlig med tilbud.

Med den lille erfaringen jeg har fra turisme i Bolivia, så vil jeg si at valgmulighetene er få..og ruten er på en måte lagt for deg..gjennom Lonely Planet. I fattige land med mangelfull infrastruktur, som Bolivia, så er det bare utrolig eventyrlystne eller ganske naive turister som reiser uten reisehåndbok. Om man satser på å ha utenlandske turister som kundegruppe er det nesten et være eller ikke-være å komme inn i de reisendes bibel, Lonely Planet.
Denne mangelen på ’valgmuligheter’ (og selvsagt også mangelfulle åpningstider under karnevalet) gjorde at jeg traff de samme turistene i Sucre som jeg hadde truffet i Potosi dagen før, og det var jo for så vidt hyggelig. Selv om det kan være en nedtur å finne ut at du ikke er så eksklusiv som du tror du er i.o.m at alle reiser samme ruta.










-)