Julefeiring og Lago de Titicaca

Julaften ble ikke helt den samme uten familie, juletre og juletorsk på Hassel. Jeg tror allikevel at vi klarte å gjøre det beste ut av den.
Vi tok buss fra Cusco ut på formiddagen og nådde Puno 6 timer senere. Vi fikk lov til å låne hotellets kjøkken til kokkelering. Til tross for at klokka var fem på ettermiddagen på julaften så var markedet og butikkene i full vigør, og vi fikk tak i alt hva vi ville ha.
Forrett: Hvitløksbrød
Hovedrett: Kylling, søtpoteter og diverse grønnsaker
Dessert: Eplekake a la Sverige
Drikke: Vin
Vi hadde alle trukket et navn i gruppen som man skulle gi gave til. Det ble en stor suksess. Vi spilte spansk julemusikk, samt et par ønskerepriser av The Pogues’ A Fairytale of New York. Siden ting var som de var og jeg ikke fikk være på Hassel med nevø, niese, søsken og foreldre, så tror jeg det var den beste julaften jeg kunne få.

Dagen etter reiste vi ut på verdens høyestliggende navigerbare innsjø (litt av en tittel :) ), Titicaca. En gruppe folk (ca 2000 stk) har i århundrer bodd på sivøyer her (Uro-øyene) De flyttet ut her pga en konflikt med en annen folkegruppe, og siden har de blitt boende.
Hver morgen drar mennene ut på fiske. De kombinerer dette med å selge husdyrfòr til andre øyer (i form av siv) i bytte mot poteter og grønnsaker. De kommer tilbake fra fiske i 10-tida og gjør seg klar til å møte en gruppe turister. De forteller om levemåten deres, og hvordan det er mulig å bo på en sivøy. De har lagt inn masse humor og selvironi i presentasjonen, så det er ganske morsomt. Turistene (vi) har på båtturen ut til øya blitt drillet i de viktigste ordene på det indianske Aymara-språket som blir talt her (enkelte snakker litt spansk).Etter presentasjonen ble vi påkledd de lokale kostymer og geleidet bort til markedet hvor kvinnene selger sine håndtverksprodukter. Jeg opplevde besøket som veldig turistaktig (men så er det jo det vi er), men samtidig veldig lærerikt. Jeg ble imponert over hvor mye øybefolkningen ga av seg selv. Godt gjort, ettersom de har nye besøkende hver dag. Det finnes mange sivøyer, og de fordeler turistene mellom seg slik at det blir mest mulig rettferdig.

Vi besøkte også Taquile-øya hvor vi var så heldige å overvære 1.juledagsfeiringen hvor hele landsbyen var samlet på markedsplassen til et felles måltid etter gudstjenesten. Noen menn var rangert over andre, noen var gift, noen forlovet, andre single…alt kunne man se på klesdrakten deres. Vi fikk smake på det hellige måltidet som bestod av nøtter og småfrukter.

Til slutt endte vi opp på øya Amantani hvor vi skulle overnatte. Vi ble tildelt hver vår vertsfamilie. Også her fungerte det som en rullering slik at alle familier på øya ei gang i uka fikk være vertskap for en turist. Jeg hadde med meg mel, sukker, salt, pulvermelk og sjokolade i gave til det gamle ekteparet jeg bodde hos.
Vi spilte fotball mot de lokale. Til tross for at vi pustet som hvaler i høyden (3900 m.o.h), og til tross for at de nok var bedre med ballen enn oss, så klarte vi å slå dem ved hjelp av litt flaks og en durabelig innsats.
På kvelden vanket det fest på lokalet. Jeg fikk masse flashbacks til ’La Pena’ i Antigua, ettersom det lokale bandet spilte de samme toner som La Banda de Sol Latino.
Det var uråd å få sitte stille på samfunnshuset. De lokale kvinnene bød oss opp så snart de kunne. Spesielt min 60-årige vertinne var et råskinn på dansegulvet.


Å krysse grensen mellom Peru og Bolivia fortonte seg som en lek i forhold til min traumatiske Mexico/Guatemala-opplevelse. Vi passerte stedene hvor Thor Heyerdahl hentet sin ekspertise i båtbygging før sine ekspedisjoner. I tillegg besøkte vi hejmstedet for Tiahuanaco-kulturen. Denne kulturen blomstret noen hundre år før Inkaene. Her kan man se levningene av en pyramide, samt store utskjærte statuer som bærer mange av de samme symbolene som var viktige for inkakulturen. Noen av statuene veier ca 20 tonn og er fraktet fra et steinbrudd i Copacobana som er ca 40 km unna. Den mest sannsynlige løsningen er at de var fraktet over ved hjelp av sivbåter over innsjøen Titicaca. Om de kunne klare det, så mente vår nasjonalhelt, Heyerdahl, at de også kunne lage båter sterke nok til å krysse verdenshavene. Det var tross alt så mange likhetstrekk, når det gjaldt symboler og strukturer,mellom kulturene i de forskjellige verdensdelene at det måtte ha vært kontakt mellom dem.
Heyerdahl har nok ikke vært den mest aksepterte i vitenskaplige kretser, men her i Andes-regionen finner jeg gang på gang at folk setter lit til hans forklaringer. Tre av våre guider på ulike deler av turen vår har henvist til hans teorier. Det har nok hjulpet Heyerdahl at han har vært fryktløs nok til å bevise at teoriene hans er praktisk mulige. Dette gjorde han gjennom Kontiki- og Ra- ekspedisjonene sine.